Vi hører alle om at man skal velge sine venner og sin omgangskrets med omhu, at man skal unngå negative innflytelser og gjøre og gjennnomføre positive valg for en selv. Det men nært sagt aldri hører om er hvordan men skal foreta disse valgene, mest sannsynlig siden det er svært subjektive kriterier som hver og en av oss går utifra, hvilken informasjon som siles ut og anses som verdifull er verken for meg eller noen andre å bestemme. Særs vanskelig blir dette når men som meg har bestemt seg for å (for "sikkerhets skyld") å ta innover all informasjon og ved å gjøre dette ikke kan behandle noe av det og derved blir nødt til å mistro all informasjon for å være "falsk". Jeg bruker ordet falsk i herme tegn da jeg også vet at denne infomasjonen ikke nødvendigvis er det men min bestettelse på å finne "sannheten" gjør den det. Henger dere med enda? Jeg skal forsøke å forklare, i realiteten er det ingen "sannhet" der, den eksisterer kun som min primitive sikkerhetsanordning for å forvirre meg betydligere (ser dere sammenhengen, hmmm) slik at jeg ikke er i stand til å tro på noe. De fleste psykiatere vil kalle dette paranoia men det er ikke helt som det for i samme tanke (eller en annen som kommer simultant) idialiserer jeg den informasjonen jeg nettopp blankt har avvist og tror på den 100 % som et naivt barn eller en rådyr unge og akkuratt som Bambi kasster jeg meg på isen og faller rett på tryne slik at jeg igjen kan underbygge falskheten og får lov til å føle meg lurt. Genialt ikke sant, all skyld, alt ansvar pluss en offerfølelse der jeg igjen kan bestemme meg for at verden er ond og ingen forstår, ingen vil noen gang forstå fordi de egentlig ikke vil det (og hvis de vil får de i hvertfall ikke lov, for de vil jo egentlig ikke, ikke sant!?!!). Så hvordan kan man med denne mentaliteten sklille på verdifull informasjon og betydningsløst jibber jabber? Hvordan kan man skille gode mennesker fra onde når verken eller faktisk eksisterer i realiteten eller enda bedre, hva er egentlig den virkelige realiteten. De fleste bøker spesialister for den saks skyld innenfor psykologi enes om at hver og en av oss har sin egen subjektive realitet vi lever alle i en fantasiverden, så hver har rett hverm lever i den virkelige verden og hvem lever i lala land. Flere filosofiske teorier har blitt fremstilt om vår "realitet" fra Platons gamle hule til filmatiseringer om at hjernen får matet inn impulser som gjør at vi føler, tenker, ser vår virkelighet som i virkeligheten ikke er en virkelighet (aka Matrix filmene, som jeg personlig mener er en interessang visualisering av Brain in a vat teorien) Så hvem vet, kanskje min sensitivitet og "lidelse" gjør at jeg er i stand til å se den virkelige verden som den er og at alle dere andre lever i en fantasi verden (bare rolig det er ikke farlig, bare et lite stikk så er alt det skumle borte borte vekk) Tror jeg virkelig på dette, spør dere kanskje, mener hun dette må hun jo i hvertfall være stÖrd (svensk for forstyrra)... Neida jeg mener ingenting, ei heller tror jeg på noe (som de mer oppvakte av dere husker fra begynnelsen av teksten) men hvordan kan man vite hva som er hva og hva som er verdifult og viktig å ta med seg. Hvis man er i stand til å ta innover seg alt men ikke i stand til å skille på det er det da en styrke eller en last.